The Great Trial of Strength 2002

Trondheim - Oslo

Meningen var at jeg skulle delta i 2001, men en betennelse i akillesen gjorde at jeg måtte utsette turen til i år. 2001 ble heller et magert år når det gjelder sykling, så grunnlaget måtte legges i løpet av våren. En utmerket vår gjorde sitt til at treningen ble en fryd. Men også i år lå det skjær i sjøen i form av helsemessige problemer.

Den fine våren vi har hatt i Trøndelag i år, har gjort sitt til at det ble en del kilometer på sykkelen. Til tider var det litt i varmeste laget, noe jeg fikk merke etter et bedriftsritt. Væsketapet og lite salt, kombinert med kaffe tidligere på dagen, resulterte i at magen slo seg vrang etter rittet - 4-5 timer med hue over ei bøtte, samt at jeg ble hjemme dagen etter. Men etter en heller vellykket tur rundt Trondheimsfjorden to uker får Styrkepråven, fant jeg fort ut at medisinen var nok drikke, null kaffe uken før og litt salttilskudd rett før, under og etter turen.

Men det merkes at man begynner å dra på årene. Det tar lengere tid før man begynner å kjenne at formen er brukbar. Til tross for en del trening, syntes jeg at jeg ikke kom noen vei. I tillegg føltes det som om jeg ble veldig fort sur i lårene. På fellestreningene vi har hver torsdag, syntes jeg at jeg hadde problemer med å holde følge med de andre. Også på bedriftsrittene har jeg hatt problemer med å holde følge med de øvrige. Og med ulike medisinske viderverdigheter de siste årene, var jeg mer spent enn tidligere på hvordan årets tur skulle gå.

Ca. tre uker før Styrkeprøven oppdaget jeg ved en tilfeldighet at det hadde oppstått en sprekk i ramma på min snart ti år gamle racer. Sprekken var forårsaket av et uhell fem år tilbake. På en tur rundt Byneset, ramlet kjedet av krankhjulet. Hva som skjedde etterpå er jeg ikke sikker på, men resultatet var at girskifteren bak brakk av, fulgte med hjulet og slo hull i ramma. Fra hullet hadde det så, sakte men sikkert, vokst en sprekke rundt halve røret og vel så det. Hvor lenge jeg hadde syklet med sprekken, er uvisst. Den har nok kommet gradvis, så trolig har jeg syklet slik hele våren. Tanken på hva som kunne ha skjedd dersom ramma hadde sviktet i en utforbakke, var ikke direkte hyggelig. Uten at bakhjulet var på, kunne jeg med letthet benne litt på ramma og se at sprekken utvidet seg. Styrken har ligget i at hjulakslingen har kompensert for svikten i ramma. Heldigvis kom jeg over en fin sykkel med riktig størrelse, riktig farge og riktig(??) pris. To dager senere sto en ny lekker rød sak i aluminium i garasjen. Og lommeboka hadde fått seg en merkbar slankekur.

Allerede tre dager før turen, startet jeg klargjøringen av sykkelen. Bremsene ble justert og kontrollert, dekkene ble sjekket grundig for evt. skader og bolter ble skrudd til for å være sikker på at de satt. Kjedet ble vasket, sjekket og smurt. Først med en tynn olje, senere med en tykkere olje som skal tåle vann (ettersom varslene sa at det kun bli noen byger underveis). For- og baklys ble montert og batteriene sjekket.

Som vanlig tok jeg fri fra jobb fredagen før turen. Det er greit å ha en hel dag hvor eneste forpliktelse er å gjøre seg i stand til dysten. Allerede litt før ti om morgenen dro jeg ned til byen for å få en omgang hos fysioterapeuten. Jeg har alltid vært plaget med stivhet i nakken, så i år hadde jeg to timer for å få "brekt" opp ledd og knadd litt på musklene. Etter behandlingen dro jeg videre ned til sekretariatet og fikk tak i startnummeret. Tid til kjøp av ekstra flasker ble det også. Men XL-1 hadde de ikke å selge. Derfor syklet jeg hjem, losset av varene, hektet på sykkelhengeren og dro så videre til City Syd for å handle XL-1 på Obs Sport. Etterpå fant jeg ut at jeg skulle kjøpe et par ekstra New Energy. Lykken var at jeg dro inn på dagligvaren, istedenfor å benytte kiosken. Det var da jeg så fruktdisken, at jeg oppdaget at jeg ikke hadde kjøpt inn en eneste banan før turen. Jeg valgte med omhu ut bananer mer rett modenhet og riktig passform for sykkeltrøyas lommer. 2.2 kilo bananer måtte vel holde.

Siste gang jeg syklet til Oslo var i 1999. Da delte Leif, Bård og jeg på en melkekasse med forsyninger som vi fikk med TVKs følgebil. Denne skulle jeg sykle sammen med TVKs 18-timers gruppe. I år hadde de samme opplegget, og for 200 kroner fikk jeg med meg en kasse i bilen. Den ble fylt opp med XL-1, blåbærsaft, 2 halvlitere med cola, flere New Energy sjokolader, hjemmebakte rundstykker med salami og agurk, samt små stykker med mors hjemmebakte konfektkake av type kaloribombe (sprengkraft ukjent). Fredags kveld syklet jeg ned til byen med kassen, hvor det var innsamling av kassene.

Resten av fredagskvelden gikk med til å legge frem de klærne jeg skulle ha på meg. Valget falt på langbukse og NTNU trøya med lange armer, samt hansker med lange fingre. Startnummeret ble montert foran og bak på trøya. Det siste jeg gjorde før jeg la meg, var å kontrollere sjekklista nok en gang. Hadde jeg fått med meg alt jeg skulle ha på sykkelen? Var klær og annet utstyr på plass? Hadde jeg gjort de tingene jeg måtte gjøre før jeg dro?

På sykkelen hadde jeg, som på alle tidligere turer til Oslo, montert på en styreveske. I den hadde jeg mat og ekstra klær (superundertøy og regnjakke). Filosofien var at jeg skulle være uavhengig av følgebilen til TVK. Om det skulle gå for tungt, så skulle jeg kunne slippe TVK-feltet uten å bekymre meg om at det lå klær i bilen. På toppen av styreveska er det en plastlomme. Her hadde jeg et skjema med passeringstider for 17-, 18-, 19- og 20-timers skjema. Det var laget med utgangspunkt i passeringstider fra turen i 1999. De andre i gruppa merket seg skjemaet jeg hadde, så jeg fikk mange spørsmål underveis om hvordan vi lå i forhold til skjemaet. I tillegg hadde jeg en sadelveske med to ekstra slanger, verktøy og korte hansker. Egentlig burde jeg ha øvd på å skifte slange i full fart, men det ble utsatt og utsatt inntil det var for sent.

TVKs opplegg var samling ved Shell-stasjonen i Elgesæter gate kl 07:00 på lørdags morgen. Jeg måtte derfor stå opp før seks om morgenen for å rekke det. Det første jeg gjorde etter å ha fått på meg litt sykkelklær, var å ta inn dagens avis. Synet jeg ble møtt med da jeg åpnet ytterdøra, var ikke det aller beste - regn og grått. Dette var ikke helt i tråd med hva meteorologene hadde spådd dagen før. Men nå hadde varslene siste uke vært heller upresise, noe som er typisk for ustabile værsituasjoner. Heldigvis var dette siste regnbygen av betydning før starten. Før avreise ble rundstykker tint og smurt på, også disse med salami og agurk. Sykkelen sto allerede klargjort i gangen. Alt jeg hadde å gjøre, var å lage til drikke, spise litt og pakke ned rundstykker. Så var det bare å ha på seg "uniforma" og komme seg av gårde.

På tur ned til samlingen før start, fikk jeg neste negative opplevelse - jeg hadde medvind ned mot byen. Det ville bety motvind fra start. Igjen stikk i strid med hva meteorologene hadde meldt dagen før. Noe sterk vind var det ikke, knapt merkbart. Men psykologisk sett var det der, og det virker negativt inn. Heldigvis begynte veiene å bli litt tørre, så man unngikk spruten fra hjulene.

Jeg kom frem til møtepunktet noen minutter før syv. Der var andre i full gang med å gjøre de siste forberedelsene til turen, så som å feste ID-brikken, sjekke lufttrykk i dekkene etc. Slikt burde man ha gjort dagen før, mener nå jeg. Før vi dro videre til starten, passerte den første startpulja oss, og jeg kunne rope hei til Leif.

I år syntes jeg det var heller glissent ved startområdet. Men det kan vel skyldes at slusene var flyttet nærmere torget (tror jeg) og at det var 10 minutter mellom hver pulje. Opptakten til starten ble derfor veldig rolig. Men bare minutter før start kjente jeg at jeg hadde glemt en ting ved frokosten - medisinen mot magesyra. Men siden jeg ikke hadde bagasje med meg nedover, hadde jeg medisinen klar i styreveska. Jeg fleipet litt med at jeg hadde jo glemt dagens dose med EPO.

Starten gikk greit, og som vanlig måtte man passe på og styre unna sykkellykter i veibanen. Den nye brosteinen i rundkjøringen på Torget var ikke det mest sykkelvennlige jeg har kjent. Baklykter hoppet av og en liten stund fryktet jeg for at bakdekket mitt ble skadd da jeg kjente det skar mellom to steiner. Denne lille runden kunne arrangøren ha spart seg for. Men etterhvert som vi syklet sydover, kunne jeg konstatere at begge dekkene var tette!

TVKs 18-timers gruppe med gjester samlet seg fort. Vi var rundt 20 stykker som deltok i mølla (TVK bruker begrepet "kjede"). Bak oss var det minst like mange, om ikke flere, som ikke var med og jobbet. En ting som TVKs 18-timers gruppe skal ha skryt for, så er det tempoet opp bakkene. De kjører rolig opp og de er flinke til å gi beskjed fremover når sistemann er vel oppe, slik at de fremme kan begynne å kjøre på. Ved litt lengere bakker låses også mølla. Dette fungerte utmerket allerede i Okstadbakken.

Turen oppover mot fjellet gikk stort sett greit. Vi passerte mindre felt. Det eneste som plaget meg og et par andre, var behovet for å lette på trykket. Det var relativt kaldt om morgenen, og det gjorde sitt til at kroppen ville kvitte seg med overflødig veske. 3 km sør for Soknedal, stakk jeg og et par andre fra feltet i de bratte stigningene før vi stoppet og slo lens. Jeg tror det var flere som satte pris på den korte stansen. Like før Oppdal oppdaget jeg at sykkelcomputeren hang og slang. På en eller annen måte hadde skruen som holdt festet til computeren fast på styret, løsnet. Jeg fikk det på plass igjen, men måtte hele tiden passe på at det holdt seg på plass.

Like etter Oppdal hadde vi stopp for å fylle opp med mere mat og drikke, samt ny runde for å lette på trykket. Etter å ha fylt opp lommer og flasker, så tok jeg frem verktøyet for å prøve å få festet holderen til sykkelcomputeren. Men det lyktes ikke. Jeg fikk låne litt sportstape fra en av de andre syklistene, slik at jeg fikk tapet holder og computer fast til styret. Det holdt det hele på plass hele veien inn til mål. Etter 5 1/2 minutt var vi igjen klare for å sluke nye mil.

Oppover mot fjellet begynte jeg å merke smerter på yttersiden av leggen rett under kneet. Jeg hadde mine bange anelser om hva det kunne være, men håpet at det ikke ble for alvorlig. I punktet er både lår- og leggmuskler festet, så det verste det kunne være, var en begynnende senebetennelse. I beste fall var det bare gikt/reumatisme-smerter (noe jeg har vært plaget med i over halvannet år). Jeg hadde i dagene før turen, hatt giktrelaterte smerter i/rundt begge knærne. Etterhvert som vi nærmet oss fjellet, kom også regnet. Så mye kom det ikke, men nok til at jeg ble våt. De hanskene jeg brukte, fant jeg ut ikke var de aller beste for denne type turer. De ble våte og holdt relativt lenge på fuktigheten.

Vel oppe på fjellet begynte vi å ta igjen et større felt. Men en stor kø av biler bak feltet hindret oss i å ta igjen feltet med en gang. Desverre er kulturen, eller skal man si intelligensen, hos de fleste bilistene heller dårlig. Til tross for at det ikke var plass mellom oss og bilene foran, skulle bilistene forbi for enhver pris. Det nyttet ikke å bruke armen for å signalere at de ikke måtte kjøre forbi. Til slutt måtte vi ut i venstre felt for å blokkere for å holde dem bak. Et stykke etter Hjerkinn klarte vi å få kontakt med halen til feltet foran oss. Vi valgte da å ligge bak feltet et stykke. Men da vi nærmet oss nedkjøringen mot Dombås valgte vi å kjøre forbi. Det ble heller en trang passering, da en del i det andre feltet ikke helt forsto dette med å holde til høyre. I tillegg kom en politimann på motorsykkel forbi oss og veivet med armene. Jeg forsto ikke helt hva han mente, men det virket nesten som om han mente vi skulle sykle i grøfta. All veivingen hans til tross, TVKs gjeng lot seg ikke dirigere så mye. Vi holdt to rekker og kjørte slik vi burde kjøre. Etter litt tid ga politimannen opp. Men da var vi forbi det store feltet og farten hadde økt betraktelig da vi var i ferd med å komme inn i den bratte nedkjøringen til Dombås.

Dette med å sykle forbi andre syklister er ikke bestandig like enkelt. Hovedproblemet er at de som vi kjører forbi ikke alltid holder seg til høyre side. Det hjelper lite å rope "Hold høyre" når vedkommende er tysker og ikke skjønner hva du sier. Verre blir det når de forstår hva du sier men gir fullstendig blanke. Jeg tror det var under en av forbikjøringene på fjellet at det oppsto en farlig situasjon. Da vi var kommet på siden av en liten gruppe syklister, skar en av dem over til venstre. Dette forplantet seg videre til vårt felt som måtte legge seg enda mer til venstre. Bak kom en motorsykkel i full fart og skulle forbi oss. Han måtte kjøre utenfor asfalten på venstre side for å unngå et par syklister. Tror det bare var flaks et det gikk bra.

Jeg er ikke helt sikker på hvor, men en plass oppe på fjellet tok vi igjen en enslig syklist. Da vi begynte å nærme oss ham, begynte jeg å dra kjensel på vedkommende. Og ganske riktig, det var Knut som syklet på egen hånd. Jeg ba han henge på oss, men jeg så ikke mere til ham, så han valgte vel å kjøre sitt eget løp.

Nesten nede i bunnen av nedkjøringen hørte jeg rop bakfra. Jeg forsto ikke helt hva som ble sagt, så jeg og de aller fleste andre bare kjørte på ned mot Dombås. Rett etter rundkjøringen stoppet vi, da vi fikk høre at en hadde mistet kjedet i nedkjøringen. Men i slike situasjoner kan man like godt bare kjøre ned til farten blir mindre før man stopper. Tror det ville ha skapt en del farlige situasjoner om jeg og flere andre hadde stoppet midt i den bratteste nedkjøringen. Stoppen varte bare i et 1/2 minutt.

9 km senere hadde vi den andre planlagte stoppen, for påfyll av mat og drikke. Stansen varte i 7 minutter. For meg var det mer enn nok, da regnværet vi fikk oppe på fjellet, kombinert med nedkjøringen fra fjellet, hadde gjort sitt til at jeg ble litt nedkjølt. Spesielt fingrene ble kalde, noe som gjorde bremsingen i utforbakkene heller vanskelig. Fremdeles var hanskene våte etter regnet. Jeg vurderte om jeg skifte til de korte hanskene, siden temperaturen var behagelig. Men av en eller annen grunn ble det ikke til at jeg skiftet.

Turen nedover mot Lillehammer gikk uten de store overraskelsene. Riktignok stusset jeg litt da jeg passerte et par. Han syklet fremst og hun bakerst. Men det som fikk meg til å stusse var at hun hadde montert på et videokamera på styret. Undres på hva hun egentlig filmet. Seg selv eller naturen rundt? En annen og litt mindre hyggelig opplevelse, var da vi tok igjen noen som nettopp hadde stoppet for å spise/drikke. En av syklistene stoppet ide vi passerte ham. Da bøyde han seg til side mot grøfta og kastet opp det han nettopp hadde fått i seg. Og jeg som satt og spiste et rundstykke akkurat da...

Smertene på yttersiden av leggen ble bare mer intense etterhvert som tiden gikk. Spesielt ille var det når jeg lå fremme og dro i mølla. Jeg ble mer og mer overbevist om at dette var en betennelse. Men legens ord om "at du kommer lengere enn til Vinstra" lå og gnagde i bakhodet. Ikke f**n om han skulle få rett. Så staheten gjorde at jeg ignorerte smertene så godt jeg kunne. Heldigvis kjente jeg ikke noe når jeg sto og syklet, så etterhvert ble selv de minste oppoverbakkene forsert stående. Jeg hadde allerede noe vondt i tærne og tåballene, og all ståingen gjorde ikke den saken bedre.

Frem til Dombås hadde vi hatt svak motvind, men aldri direkte plagsom. Skjønt vi tapte vel noen minutter på den. Da vi kom ned i Gudbrandsdalen fikk vi vekslende vind. Hver gang vi nærmet oss en sidedal fra vest, fikk vi litt motvind. Når sidedalen var passert, fikk vi medvind.

Litt nord for Lillehammer hadde vi den tredje stoppen. Denne gangen sto vi hele 10 1/2 minutt før vi startet på'n igjen. Til nå hadde jeg vært med å jobbe fremme i mølla, men smertene i leggen hadde blitt såpass intense at jeg nå valgte å legge meg rett bak mølla. Det hjalp en del, men til tider kom det kraftige smerterier uten at jeg helt forstod hvorfor.

I bakkene rett etter Lillehammer var det min tur til å miste kjedet. Riktignok hadde det skjedd en gang tidligere på turen, men denne gangen måtte jeg stoppe for å få på kjedet. Forsøket på å få det på i fart resulterte i at det hoppet av bakskifteren også. Feltet roet litt ned men stoppet ikke. Det tok meg bare 1/2 minutt for å få det på igjen, og fikk det travelt med å ta igjen feltet som lå ca. 20-30 meter foran meg. Etter 1 1/2 minutt var jeg i halen på feltet igjen.

I 1999 fikk vi kraftig regnvær ved Rudshøgda. I år kom regnskyllet litt tidligere. Det var heller ikke så kraftig som i 1999. Men det kom nok til at vi ble gjennombløte på kort tid.

I bakkene opp mot Rudshøgda var det igjen tid for en 8 minutter lang stopp for atter nye forsyninger. Til tross for mange timer på sykkelen, var det ikke noe å utsette på formen. Hadde det ikke vært for smertene i leggen, så hadde det hele vært en fornøyelse - så langt.

Ca. 13 kilometer før Minnesund ble det en rask stopp for de som ville lette på trykket. Selv hadde jeg ikke noe behov for den slags lengre akkurat da. Med såpass kort distanse frem til planlagt stopp, så syntes jeg stoppen var unødvendig.

På Minnesund hadde vi vår siste planlagte stopp. Denne gangen hadde jeg det litt mer travelt enn ved tidligere stopper. Første bud var å slå lens. Deretter måtte jeg ringe til kona for å gi beskjed om hvor jeg var og at hun kunne komme og hente meg om 2 1/2 time. Før vi etter 7 minutters stopp satte i gang, fikk jeg fylt opp den ene flaska med siste rest av blåbærsaft, de siste to bananene og litt kake.

Smertene i leggen hadde gitt seg noe, men jeg valgte fremdeles å ligge bak. Jeg turte rett og slett ikke provosere betennelsen ved å legge meg frem for å jobbe i mølla igjen. Etter å ha kjørt en stund, fikk vi besøk av onkel politi igjen. En motorsykkel med blålys, kjørte forbi oss og la seg et stykke foran feltet og sørget for at biler som kom imot stoppet opp da vi passerte. I mørket var det veldig behagelig å slippe å tenke på marginene overfor møtende trafikk. Heldigvis lå han såpass langt frem at det jeg ikke ble nevneverdig plaget av de intenst blinkende blålysene. Men eskorten mistet vi da en av oss fikk punktering. Resten av feltet dro forbi mens vi stoppet. En av de andre i gruppa hadde lagt inn ekstra hjul i følgebilen. Den lå rett bak oss, så stansen varte ikke så lenge - omtrent den tiden det tar å skifte hjul.

Kort tid etter at vi hadde passert Minnesund, kunne vi observere kraftige gule glimt på himmelen i sør. Disse ble hyppigere og mer blå i fargen da vi nærmet oss Oslo. Da jeg første gang så glimtene, var jeg ikke sikker på hva det var. Men etterhvert ble jeg mer og mer sikker på at dette var lyn. Og ca. 15 minutter før vi nådde mål, fikk vi føling med de første dråpene. Innen vi nådde mål, var både veiene og vi våte.

Selv om jeg ikke hadde nevneverdige problemer med appetitten, så begynte jeg å bli lei bananer, kake og rundstykker da jeg dro videre fra Minnesund. Det ble derfor dårlig med spising og drikking inn mot mål. Jeg sluttet nok litt for tidlig, for etter en kort stund begynte jeg å kjenne at jeg ble litt slapp. To kakestykker, en banan og en god del blåbærsaft var det som skulle til for å komme i OK form igjen. Enkelte ganger er det utrolig hvor fort man merker inntaket av kalorier.

Kona var enda ikke kommet, så jeg ringte til henne. Hun hadde litt problemer med å finne frem, men så fikk hun øye på to syklister - i motsatt fil... Så da var det bare å snu, noe som ikke var helt enkelt. Mens jeg ventet på henne, fant jeg følgebilen vår og tok ut kassen min. Så var det bare å vente til hun kom. Omsider kom hun og jeg geleidet henne inn på parkeringsplassen rett ved målpasseringen. Jeg fikk baggen med skifte og gikk i garderoben for å skifte. Jeg gadd ikke dusje, da meningen var at jeg skulle dusje hos de vi skulle overnatte hos på Ås. Jeg HADDE tørt på meg da jeg returnerte til hallen hvor syklene sto. Men innen jeg hadde fått sykkelen på stativet bak på bilen, så var jeg mer våt enn jeg noen gang hadde vært på turen ned til Oslo. Odin og Tor herjet som verst over Oslos nattehimmel. Og himmelens sluser åpnet seg for fullt. Det regnet så mye at spruten sto opp fra kummer rundt omkring, og vi hadde problemer med å se hvor vi skulle.

Bortsett fra problemene med leggen, litt ømme lår, litt nummenhet i begge stortærne i noen dager etter turen, samt litt vondt i korsryggen, var formen etter turen forbausende bra. Stivheten i nakken hadde gitt seg og magen, som ellers har brukt å klage litt, fungerte utmerket. Colaen og potetgullet jeg hadde bestilt på forhånd, gikk ned på høykant mens jeg satt i bilen på tur mot Ås. Det er vel slik at man blir seigere med årene?

Totalt sett er jeg fornøyd med resultatet. Det var innenfor hva jeg hadde håpet. Været var heller ikke så ille som ved tidligere turer til Oslo. Selv om ikke forholdene lå til rette for de helt gode resultatene, så var det heller ikke så ille.

I mange år har drømmen og målet vært å fullføre minst ti ganger. Men pga. ymse helseproblemer og det faktum at jeg har unger, så kan det vel hende at det kan bli noen år til neste gang jeg legger ut på de 540 kilometerene til Oslo. Fremdeles mangler det fire turer for å nå målet.