The Great Trial of Strength 2004

Trondheim - Oslo

Allerede tidlig i vinter var jeg fast bestemt på å delta i årets styrkeprøve. Og helt siden jeg deltok for første gang i 1991, har jeg hatt et mål om å komme ned på 16-timers tallet. Det ble derfor en god del trening inne på den gamle raceren montert i stativ (den jeg satte min personlige rekord på i 1991). Straks forholdene ble bedre ute, gikk jeg over til å trene utendørs, noe som er mye mer givende enn å sitte inne og trø.

Sintef/NTNU miljøet har desverre blitt mindre de siste årene i styrkeprøven. Noen velger også å starte fredags kveld. Så i år var vi underlagt TVKs regime. Også her har det blitt færre deltagere, noe som gjorde at det ble bare en gruppe i år. Tidligere år har de hatt en 15- og en 18-timersgruppe (om muligens en gruppe som bruker godt over 20 timer). Først fikk jeg høre at den ene gruppa ville ha 17-18 timer som mål. Senere fikk jeg høre at de satset på en slutt-tid rundt 16:30. Det er en del raskere enn hva jeg har syklet på tidligere, så jeg var litt usikker på hvor hardt dette ville være. Selv om jeg har trent en del i vinter, så synes jeg at toppformen har latt vente på seg. Spesielt i stigningene har jeg slitt med å holde følge med andre, noe jeg fikk merke på Trondheimsfjorden Rundt tidligere i på våren.

Været i forkant av turen har ikke vært spesielt bra. Etter at sommeren var over med et par varme dager i månedsskiftet mai april, har det stort sett vært en værtype - nordlig vind, grått med nedbør og ikke spesielt varmt - det man på godt norsk kaller høstvær. Til tider har det vært særdeles surt å være ute å sykle. Da det nærmet seg styrkeprøven, ble værvarselet for helga sjekket på flere ulike nettsteder. De fleste varslet grått vær med mulighet for regn. Men vinden skulle i det minste komme nordfra, noe som ville gi oss medvind. Og medvind sier vi alltid ja takk til.

Dagen før ble brukt til å bake rundstykker som skulle være en vesentlig del av maten på turen. Utpå ettermiddagen ble en kass med mat og drikke, samt en koffert levert til TVK. De skulle kjøre med to biler nedover. En bil med forsyninger og en service-bil. Etter at kassen og en koffert var levert, tok jeg meg en tur ned til Trondheim sentrum for å se på kriteriumsrittet. Desverre kom regnet og ødela mye for syklistene. Trolig var det ikke så dumt å ta turen ned til byen. Jeg var i det minste veldig avslappet kvelden før, så å sovne var ikke noe problem.

Det var ikke noe bedre vær da jeg sto opp litt før 6 lørdags morgen. Det var fuktig ute og like etter at jeg kikke ut, begynte det å regne lett. Skyene hang tunge over Byåsen. Dette så ikke oppløftende ut. Meningen var å sykle med kortbukse og løse bein. Men været gjorde at jeg valgte langermet trøye med supertrøye under, lange bukser, skoovertrekk og langfingrede hansker. I styreveska hadde jeg ekstra supertrøye, regntrøye og hansker uten fingertupper. I kassen som fulgte med TVK-bilen, hadde jeg ekstra bukse og ekstra hansker.

På tur ned til starten så jeg at flaggene ved et kjøpesenter pekte feil vei. Varslene sa jo nordlig vind, men flaggene viste at det var stikk motsatt. Det betydde at vi ville få en svak motvind fra start. Noe som igjen gjorde at tidsskjemaet til TVK ville bli hardere å holde.

Etter at bagasjen med skifte etc. var levert til arrangæren og vi begynte å samle oss for passering gjennom slusa, fant jeg ut at lange hansker kanskje ikke var nødvendig. Jeg byttet til hansker uten fingertupper, i håp om at det ikke ble for kaldt underveis.

07:20 ble vi ønsket lykke til på turen av speakeren. Vi var på vei til Oslo. Fremdeles var det lett regn og asfalten var naturligvis så våt at vi ble behørlig dusjet av hjulenes dans over asfalten. Desverre går starten på brosteinen rundt soluret. Her bruker normalt løse lykter å ramle av. Jeg så flere knuste baklys som utgjorde en fare for punktering. En gang kjente jeg også at bakhjulet falt ned mellom to brostein, noe som kan skade sidekantene på dekkene. Det hadde vært en fordel å sluppet dette korte partiet.

Fremdeles pekte de samme flaggene jeg så på vei ned mot starten, feil vei. Mot toppen av første stigning, sto det en del skuelysne og så oss dra. Vel opp Okstadbakken, oppdaget jeg at pulsmåleren ikke mottok signaler fra hastighetssensoren. En rask titt viste at den trolig hadde forskjøvet seg for mye bort fra forhjulet, noe jeg kjapt fikset.

Normalt bruker jeg å ha den høyeste hastigheten på vei ned mot rundkjøringen på Klett. Men allerede langt oppe i bakken, skimtet jeg blålys i bunnen av bakken. Det var nok andre som også så det, så farten ble ikke så stor som forventet. Her var det best å ta det litt med ro på den våte asfalten. Jeg observerte en som fikk hjelp av personell fra en ambulanse. 30-40 meter lengere frem, lå en person i veikanten og holdt seg til hodet. Det så ikke ut til at han var alvorlig skadd.

Det skjedde ikke så mye de første timene i det våte været. Regnet forsatte å dale ned i moterate mengder, tåkedåttene hang tunge i dalsidene og brillene dugget til tider så mye at jeg hadde store problemer med å se syklistene forran meg. Jeg prøve å spise etter beste evne, samtidig som jeg var forran i kjedet og jobbet. Regnet ga seg ikke før vi begynte å nærme oss Oppdal. Men allerede kort tid etter Berkåk kom den første stoppen. En av TVK-syklistene punkterte. Jeg benyttet sjansen til å få lettet litt på trykket.

Oppover dalen merket jeg at tempoet i feltet var litt i høyeste laget for meg. Jeg begynte å slite når jeg var på vei fremover i kjedet. I og med at vi enda hadde mesteparten av turen igjen, så valge jeg å legge meg litt bak. Bevist la jeg meg rett bak kjedet, men til tider kunne det hende at andre som lå bak, kjørte forbi meg.

Heldigvis endret vindretningen seg litt etter Oppdal. Vi fikk en svak medvind oppover dalen. Og etter den planlagte stoppen vi hadde kort tid etter Oppdal, ble vinden sterkere og hjalp oss godt opp mot fjellet. Stoppen ble brukt til nok en gang å lette på trykket, samt påfyll av mat og drikke. For å få litt avveksling i smaken på drikke, hadde jeg to 1/2 liters flasker med cola i kassen, som jeg drakk av ved hver stopp.

Været ble også bedre når vi kom mot fjellet. Det lettet litt og det var antydning til blå flekker på den ellers så grå himmelen. Desverren stilnet vinden en del da vi kom opp på flatene. I perioder hadde vi den mot oss, spesielt da vi nærmet oss nedkjøringen til Dombås. Men jeg regnet med at ved Dombås ville vi få den i ryggen igjen.

Tidligere år har det vært problemer med mange biler og mange felt oppe på fjellet. I og med at vi startet såpass tidlig i år, var det få syklister forran oss. Noen hadde vi passert i god tid før fjellet. På tur over fjellet hadde vi veien stort sett for oss selv. Også biltrafikken virket mindre i år enn tidligere.

Mine antagelser om vinden etter Dombås stemte. Det ble en brukbar medvind nedover dalen. Man kunne tydelig se hvordan bladene på trærne blafret i vinden. Men 12 km etter Dombås skjedde det fatale. Det ble signalisert stopp av de som lå fremme og jeg fikk med meg at det var tissepause. Sekundet etter hørte jeg en dump smell bak meg, og forsto straks hva som hadde skjedd. Jeg hadde merket meg at det kom minst tre biler mot oss da stoppen ble signalisert. De bremset en del opp, så de hadde neppe stor hastighet idet ulykken skjedde. Men vi hadde ca. 43 km/t sekunder før ulykken skjedde, ifølge pulsmåleren min. Så syklistens relative hastighet kunne vel være opp mot 80 km/t. Og slikt blir det skader av.

Jeg tok en rask kikk bak og så at det lå noen i asfalten forran en bil ca 30 meter bak meg. TVKs kaptein var raskt ute med å gi beskjed om at vi ikke måtte se bak, da vi skulle videre. Det var vel neppe så mye vi kunne ha gjort uansett. Og det var vel kanskje best for å bevare motivasjonen i gruppa, at vi ikke så bak. I ettertid har jeg fått høre at det hadde skjedd et velt bakerst i feltet, og at den forulykkede hadde svingt unna for å unngå å kjøre inn i de som lå i asfalten. Desverre svinget han feil vei og desverre var det en bil som kom imot. Syklisten hadde truffet den første bilen og så gått over den og truffet neste bil. Lærdommen her må vel være at man ikke bør foreta slike stopper når det kommer biler imot. Ei heller stoppe i slakke utforbakker når hastigheten er såpass høy. Jeg er i det minste glad for at jeg var såpass nøye med å ligge rett bak kjede. Hadde jeg ligget lengere bak, er det ikke sikker på hva som kunne ha skjedd meg.

Pausen varte ikke lenge. Det var best å komme seg videre. Den videre tur nedover Gudbrandsdalen gikk som normalt. Stort sett var det bra forhold med tørre veier og svak medvind. Men enkelte ganger fikk vi en regnskur som varte noen minutter, men nok til at veien, og dermed også vi ble skikkelig våt.

Den neste stoppen ble litt forvirrende. Som vanlig sto en av de fra følgebilene med et flagg i veikanten og signaliserte at det var stopp for påfyll av mat og drikke. Denne gangen sto vedkommende like ved innkjøringen til en av arrangørens matstasjoner. Vi syklet derfor inn dit. Men der sto det ingen kasser. Noen begynte å forsyne seg av arrangørens matfat, da vi fikk beskjed om at TVKs bil sto 200 meter lengere fremme. Jeg kom meg på sykkelen igjen og syklet dit kassene sto og ventet. Jeg byttet flasker og fikk et par bananer og XL-1 energibarer i lomma. Det er første gang jeg har prøvd XL-1 sine energibarer, og min erfaring med dem er at de fungerer bra. Til orientering, så finnes de i tre varianter. Det kan være greit å ha alle tre variantene tilgjengelig, så blir man ikke så fort lei en smak.

Stoppen ble også benyttet til å smøre kjedet, som var heller "tørr" etter at vann hadde vasket ut det meste av oljen på den. Tror det er første gang jeg har fått bruk for den lille flaska med olje, som jeg alltid har hatt meg meg på turene til Oslo.

Etter et par minutter var vi igjen på vei sørover mot Oslo. 1 1/2 time senere kom neste stopp. Den var høyst ufrivillig. Vi ble stoppet av en politimotorsykkel som ville ha forbi køen av biler bak. Dette mener jeg var helt unødvendig, da dette skjedde på en av de mest oversiktlige partiene langs E-6. Det ville ikke ha vært nevneverdige problemer for bilene å komme seg forbi. Og køen bak var ikke spesielt stor heller. Et par av TVK-syklistene viste tydelig at dette bare var tull. Det tok 3 minutter før vi kunne fortsette.

Vi passerte Lillehammer 12 minutter etter skjema til 16 timer. Det så langt lå vi godt ann til å nå målet om 16 1/2 time. Selv om en i feltet punkterte, ble det ikke noen direkte stopp. Vi andre tok det med ro og fortsatte rolig inntil alle var samlet igjen.

Neste stopp var Rundshøgda. Jeg fikk god til til å fylle opp med mere drikke, samt få med flere bananer og XL-1 bars. Deretter måtte kjede få seg en omgang med olje igjen. Det ble også tid til å spise litt fast føde. Jeg hadde med meg et stort arsenal med hjemmebakte rundstykker med smør, salamii og agurk. Dermed skulle noe av salt-tapet bli dekket.

Like etter at vi hadde startet opp igjen, fikk vi igjen en punktering i feltet. Igjen var det flere av oss som fortsatte i rolig tempo. Det var en i en lang slakk stigning, og når jeg nå ble liggende litt alene, så merket jeg godt hvor mye hardere det var å ligge alene i den svake motvinden vi hadde her. Det var godt når feltet igjen kjørte forbi meg og jeg kunne legge meg inn i halen.

Normalt bruker partiet fra Hamar til Minnesund å være det desidert kjedeligste stykket på turen til Oslo. Men denne gangen fikk vi en fin stemning ved at sola sto lavt i vest og ga en skikkelig fin lys-opplevelse langs Mjøsa. "Syklister i solnedgang" - kanskje en ide for en kunsnter?

Vi nådde Minnesund 20 minutter etter skjema til 16 timer. Jeg var forberedt på at her skulle det bli en kort stopp, men det ble det ikke. Men det var kanskje like greit siden jeg hadde nok av både mat og drikke. Alle de foregående gangene hadde det vært mørkt når jeg var kommet så langt, men enda var det relativt lyst og fint ute. Her fikk vi også den siste rengskuren. Den var så liten at vi unngikk å få sprut fra hjulene. Men det begynte å bli kaldere og disen begynte å legge seg i fordypningene i terrenget. Det ga en nesten trollsk stemning langs veien.

Da vi passerte det siste sjekkpunktet med tidtakning, fikk vi et velt i feltet. Mattene vi skulle kjøre over, var plassert i bunnen av en kort utforbakke. Farten i feltet var stort og kjeglene, som sto midt langs veien og skulle guide oss over mattene, kom brått på oss. Syklisten forran klarte ikke å svinge nok for å komme seg på rett side av kjeglene, og traff derfor en kjegle og gikk i bakken et par meter forran meg. Heldigvis klarte jeg å svinge unna i tide. Et par andre tror jeg måtte stoppe helt opp for å komme seg over mattene. Her bør arrangøren annonsere passeringspunktene bedre, så slike situasjoner ikke oppstår.

Før Frognerbakkene kom en politimotorsykkel mot oss. Den snudde og la seg et stykke forran oss med blålysene tent. Det ser vist ut til å være fast tradisjon dette. Den holdt følge med oss helt til vi kom inn på E-6 like før mål. Mest for å være på riktig side av loven, slo jeg på lysene mine. Også andre gjorde dette, men de fleste lot være. Det var en del som hadde blinkende baklys. Etter min mening burde dette være forbudt i feltkjøring. Det er temmelig irriterende å ligge bak noen som har slike baklys.

Det ble etterhvert så mørkt på vei inn mot mål, at jeg ikke hadde noen mulighet for å se hvordan vi lå ann på skjemaet. Men jeg vist at dette ville gå mot ny personlig rekord om ikke noe uforutsatt skjedde. På vei opp den siste lange bakken, begynte jeg også å kjenne at jeg var i ferd med å gå litt tom for energi. Men hva ellers kan man vente seg når siste føde ble fortært like etter at vi hadde passert Minnesund. Dog, det var jo bare få kilometer igjen til mål, så det var ikke det store problemet.

Jeg skimtet høyhuset på Økern, og forsto at nå var det bare minutter og sekunder igjen til slitet var over. Da vi omsider hadde kommet i mål, kunne jeg ta en titt ned på computeren og konstatere, til min store glede, at gruppa nådd målet og vel så det. 16 timer og 20 minutter brukte vi på turen. Det er nesten 1 time raskere enn min gamle personlige rekord fra 1991 (som forøvrig var første gangen jeg deltok i styrkeprøven). Hadde vi ikke blitt stoppet av politiet lengere oppe i dalen, hadde det blitt minst en time forbedring. Totalt hadde vi 19 minutter og 30 sekunder stopp fordelt på 8 stopper, alt fra 45 sekunder til nesten 5 minutter.

Jeg kan jo ikke si annet enn at jeg er svært fornøyd med årets ritt. Det er bare den tragiske ulykken som legger en demper opplevelsen. Først da jeg var vel i mål, fikk jeg høre at den skadde syklisten var fløyet til St. Olavs hospital og at tilstanden var kritisk.

Vel i mål var det bare å finne bagasje og så garderobe. Innkomsten var temmelig rotete, etter både min og andres mening. Men jeg fant da bagasjen og en garderobe. Desverre valgte jeg en garderobe hvor det ikke var mere varmvann igjen. Det ble derfor en iskald dusj. For første gang har jeg klart å sykle hele veien med hansker uten fingertupper uten at blodsirkulasjonen i fingrene forsvant. Men det holdt ikke i dusjen. Da meldte problemet med "likfingre" seg. Både finger og føtter ble likbleike av det kalde vannet. Men jeg fikk da dusjet og vasket meg.

Etterpå var det å få sykkelen og bagen med skittenklær på plass i en av TVKs følgebiler. Dermed var det "problemet" ute av verden. Jeg hadde et flere rundstykker til overs, som ble fortært sammens med cola (kanskje ikke helt Fedon-kost), før jeg fant meg en madrass og la meg til å sove. I og med at jeg kom så tidlig inn, var det ikke problemer med å finne soveplass. Det var bare et par stykker som hadde funnet veien dit før meg. Så jeg fikk meg mange timer med med eller mindre god søvn. Søndags morgen satte kursen for Asker, hvor jeg skulle bo de dagene jeg skulle være på jobb i Oslo. Søndags formiddag gikk med til bl.a. å gå en tur til toppen av Vardåsen, så formen etter turen var ikke så værst. Det ble også et besøk på Peppez for øl og pizza.

Som så ofte før, så er det stunder hvor man sitter på salen og lurer på hvorfor i pokker er jeg her og at dette skal bli siste gang man deltar. Årets tur var nok ikke noe unntak i så måte. I og med at jeg har nådd målet mitt om å komme ned på 16-timers tallet, så har jeg jo enda en grunn til å si at dette var den siste turen for midt vedkommende. Men man skal aldri si aldri. Bare tiden vil vise om jeg og sykkelen min står på startstreken neste år. Men noe forsøk på å sette ny personlig rekord, blir det neppe.

Forøvrig kan jeg jo føye til at årets tur ble kombinert med jobbing i Oslo. Dermed blir bruk av sykkel ført opp på reiseregningen. Desverre er det bare 1 krone pr kilometer å hente på dette - trodde jeg. Men de på jobben, som sjekket reiseregningen, ble litt opphengt i å sjekke satsen. De trodde jeg hadde brukt motorsykkel, så jeg fikk 2,45 pr kilometer. Dermed fikk jeg dekket hele startkontingenten for styrkeprøven. Egentlig burde jeg bli litt fornærmet, men siden det går i min favør rent økonomisk, så kommer jeg ikke til å klage på feilen. Jeg har aldri hørt om andre som kan vise til en reiseregning hvor man har syklet så langt som mellom Trondheim og Oslo.

Må legge til at på mandagskvelden var jeg i Asker for å spise en bedre middag. Der kom jeg i snakk med Jon Herwig Karlsen, kjent som sporstreporter i NRK. Han spurte meg om hvor lang tid jeg hadde brukt. Etter å ha svart på det, kom følgende spørsmål fra ham: "Er det bra?". Og dette spør en som jobber i sporten! Det viser vel hvor snevert enkelte sportsjournalist er...

...to be continued...?

Passeringstider

PunktDistansePasseringstidSnitthastighet
Støren51,31:32:5333,14
Berkåk84,42:37:4532,10
Oppdal119,73:44:2732,00
Dombås198,56:14:3031,80
Otta244,77:17:0833,59
Ringebu299,58:54:2333,60
Lillehammer357,510:33:0733,88
Minnesund464,414:07:2432,88
Oslo540,016:20:2333,05

I made this! Jørn Dahl-Stamnes