Trondheimsfjorden Rundt 2002

Armert med fire bananer, 3 rundstykker med salamii, 2 liter vann (drikkesekk), 1 liter XL-1 og 1.5 liter blåbærsaft iblandet salt, pluss dopingen... NaCl i tabelettform, la jeg ut på årets tur sammen med TVKs 18-timers gruppe, pluss Ingvill, Knut og Bjørn.

Siden jeg skulle kjøre sammen med TVKs 18-timers gruppe til Oslo, valgte jeg å legge meg inn i mølla fra start av. Bak oss hadde vi et minst like stort haleheng som selve mølla. I starten var det litt småproblemer med et par "fremmede" syklister som ikke helt var med på hvordan mølla fungerte, men etter et par tilsnakk og litt veiledning fant de fort rytmen.

Den beryktede Leksvikbakken ble forsert uten nevneverdige problemer. Det værste som plaget meg/oss var alle disse nyskjerrige skuelysne fluene som holdt følge med oss opp bakken. Mer bemerkelsesverdig var det at flere av disse krypene klarte å holde følge med oss i lang tid selv når farta kom opp i over 30 km/t.

Noen kilometer etter Leksvikbakken skjedde det en ulykke rett bak meg. I forbindelse med passering av en ferist, hvor det var lagt over en metallplate, hadde en rytter trolig gjort en brå kursendring og dermed hadde flere gått i bakken, bl.a. Bjørn. Heldigvis gikk det relativt greit med Bjørn. Verre var det med tre andre som måtte til sykehus, en med hofta ute av ledd. Knut, som lå like bak meg, klarte så vidt å unngå å havne i asfalten.

Det tok noen sekunder får jeg og de andre forran meg oppdaget at noe hadde skjedd. Vi stoppet, men etter kort tid begynte vi å bevege sakte på oss igjen. På det tidspunktet hadde vi enda ikke fått høre hvor alvorlig ulykken var. Dessuten tror jeg heller ikke vi hadde hatt noe å tilby av hjelp i en slik situasjon. Mølla fungerte ikke og jeg benyttet det lave tempoet til å spise et rundstykke. Det skulle ta mellom 10 og 15 minutter før vi igjen var samlet.

Neste lille uhell var like før Skarnsundbrua. Da ramlet veska under salen min av mens jeg var nesten helt fremme i feltet. Alle bak klarte å unngå den, men jeg måtte stoppe for å hente den igjen. Ville nødig la en telefon, reserveslanger og verktøy ligge igjen. Denne gangen var det ingen i feltet som stoppet, så da fikk føtter og blodpumpa jobbe litt med å ta igjen gruppa. Heldigvis fikk jeg drahjelp fra en av bilene som fulgte TVK.

Den nye rundten rundt Innerøya var en positiv overraskelse, skjønt det var en del som begynte å bli trett av bakker (av den typen som går oppover)... Det eneste negative var en litt uoversiktlig og skarp venstresving som var noe skarpere enn hva jeg hadde regnet med. Denne kunne med fordel ha vært merket.

Det skjedde ikke så mye før vi kom til Levanger, hvor vi stoppet på matstasjonen. Jeg var i ferd med å gå tom for drikke (tomme flakser og knapt en 1 dl vann igjen i sekken). I full fart fylte jeg opp med en liter vann, samt at jeg svelget ned en salttabelett med to glass vann. Fikk også tid til å posere forran kameraet til Frode Selbo (TVK-er som ikke syklet i år).

Foto: Frode Selbo Flere bilder

Da vi forlot matstasjonen var vi uten haleheng. Alle som var med jobbet bra i mølla. Neste litte uhell skjedde like før vi skulle inn på E-6 nord for Åsen. Det ble en punktering bak i feltet. Stansen ble benyttet til å få i seg enda en salttabelett og masser av vann, samt noe som lignet på New Energy (varmen hadde deformert innholdet til noe som var nesten ugjenkjennelig). Fremdeles var formet upåklagelig. Etter at punkteringen var fikset forsatte vi ufortrødent videre mot den beryktede Langsteinbakken. På veien plukket vi opp en liten gruppe av halehenget. Disse hadde ikke stoppet på matstasjonen. Desverre ble de ikke med på mølla denne gangen heller. Ved Langstein ble det slutt på kameratkjøringen. Folk rykket til allerede fra starten av stigningen. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal mene om slikt, men har man kjørt sammen frem til bakken, kunne man ha kjørt sammen helt til mål også. Selv valgte jeg å holde mitt eget tempo, noe som resulterte i at jeg ble liggende sist. Men jeg tror at den del av de andre overvurderte seg selv. Etter å ha fått inn et tempo med strake 155 i puls, økte jeg til 160 i puls og sakte men sikkert tok jeg igjen tre stykker før toppen av bakken. To ble liggende etter mens jeg og en annen kjørte partempo for å innhente et par stykker forran oss. På slutten mot mål var vi fem stykker som kjørte i lag. Etter 6 timer, 10 minutter og 59 sekunder var jeg inne i mål (offisiell tid var noe lavere). Det første jeg så etter, var Egil som hadde (mer eller mindre) lovet meg skyss hjem. Men der var ingen Egil... Etter at det var konstatert, fikk jeg skiftet til shorts og T-skjorte. Etterpå var det drikke som sto på programmet. Jeg drakk nesten 1 1/2 liter vann etter innkomst. Etter en stund kom Knut inn og da ordnet også skyssen seg. Senere kom både Ingvill og Bjørn inn til mål.

Borsett fra at det var noe tungt å gå ned trapper, så merket jeg knapt noe til at jeg hadde syklet turen. Selv dagen-derpå sykkelturen til jobb gikk uten at jeg merket noe spesielt til strabasene. Heller ikke den sterke varmen var noe spesielt plagsom i år. Grunnen er nok et relativt stort veskeinntak kombinert med ekstra salt-tilskudd. Totalt sett er jeg svært fornøyd med turen. Jeg har vært litt skeptisk til formen i år, men etter denne turen tror jeg ikke det skal bli noe problemer med turen til Oslo om noen uker.

Turen bød også på en grundig test av nyanskaffet utstyr. Både ny sykkel (oppdaget sprekk i ramma på den gamle sykkelen) og ny pulsmåler (Polar S-710 som sampler puls, hastighet, høyde og tråkkefrekvens for hvert 5te sekund) ble behørlig testet . Alt fungerte bra.

Etter turen fant jeg også ut hvorfor sadelveska hoppet av. Formen på seterøret var noe anderledes enn på gammelsykkelen. Dermed fikk ikke festemekanismen på veska godt nok tak rundt setepinnen.

Høydeprofil

Graf laget av Velocipede 4.4 ut fra rådata fra Polar S-710