På grunn av familien, som jeg også i framtida ønsker å kalle familien ;-) trener jeg når jeg har anledning, og så mye som jeg har anledning til.Siden du tar opp temaet trening og familie, kan jeg ikke holde meg, men skriver noe om det, selv om det til dels beveger seg utenfor syklismens ramme.
Husk at barna dine er de som i første rekke profiterer på din idrettslige aktivitet. Beklagelig nok er det en utbredt forestilling at når person X trener, så er dette en selvsentrert, nærmest egoistisk, aktivitet som bare kommer den aktive til gode.
Imidlertid er det slik at effekten av eksemplets makt er et helt fundamentalt prinsipp for sosial læring. Våre aktiviteter og prioriteringer er med på å skape sosiale mønstre og normer. Når vi trener, sender vi signaler ut i vår sosiale kontaktflate, som består av både venner, familie og alle dem vi kommer i kontakt med og som observerer våre aktiviteter og prioriteringer. Barn er særlig sensitive for slikt; hvis de ser den ene eller begge av foreldrene drive idrett i utstrakt grad mange ganger i uken, vil de bygge inn dette mønsteret i sin egen oppfatning om hva en "normal" eller riktig livsstil er for noe. Dermed blir ikke trening primært noe som tar tid fra familien, men noe som har en oppdragende funksjon, og som derfor GIR, legger verdier til i fellesskapet.
På samme måte som ved hjem hvor foreldrene er akademiske av legning, og hvor barna lærer at kunnskapstilegnelse er viktig og naturlig, vil et hjem preget av hyppig idrettsutøvelse og trening være en sosial "skole" hvor det demonstreres hva man kan oppnå hvis man bruker kroppen litt mer enn til en søndagstur og kanskje en joggetur i uka. Idealet må være å kombinere det åndelige med idretten.
Dessverre er det er en litt for sterk tendens til å betrakte trening som noe som tar tid fra familien, mens det i realiteten er langt mer sammensatt. Man trenger derfor ikke be om unnskyldning for at man driver idrett. Dine barn og andre som iakttar din trening profiterer faktisk langt mer på hva du gjør enn du selv! Selv om jeg nå er voksen, blir jeg ufeilbarlig glad og inspirert av å se en veltrent person, det være seg mann eller kvinne, i frydefull aktivitet.
Imidlertid er selvsagt sykkel en noe tidkrevende aktivitet i forhold til eksempelvis løping. Det bør uansett familiesituasjon ikke være noe problem å for eksempel løpe fem-seks ganger en time eller så pr. uke, mens to timer med samme hyppighet på sykkel utvilsomt er problematisk, og hvis man har lange arbeidsdager, urealistisk.
Forøvrig løper sommerstid jeg tre ganger i uken og sykler to eller tre. Min treningspartner og gode venn, som har en tidkrevende jobb pluss kone og barn, løper fem-seks dager i uka til stor glede for sin lille sønn, som stråler lykkelig over fars og mors (hun er også særdeles aktiv) vitalitet. Det har lært meg noe om idrett og familie. -Kanskje er det tid for å revurdere hvilket aktivitetsmønster og -nivå som er "naturlig" og "normalt" for oss, og i langt større grad akseptere idrett og trening for også andre enn unge ugifte mennesker? Ofte får man det inntrykk at det ikke eksisterer noen mellomting mellom eliteidrett og "en-til tre ganger i uka mellom april og oktober."
Lykke til med treningen, dere som leser dette. Dere må ikke finne på å tro at trening er noe bare den trenende har nytte og glede av. Frem for livslang idrett for alle!